Adolf Hitler – En verdig kandidat for Nobels Fredspris

Hvis noen fortjente Nobels Fredspris, var det Adolf Hitler. Hitler ønsket ikke krig. Den andre verdenskrig ble påtvunget Tyskland. Polen ble oppfordret til å angripe Tyskland, under løftet til den britiske ambassadøren Sir Howard William Kennard og den franske ambassadøren Leon Noel. De lovde, uten unntak, at England og Frankrike ville komme øyeblikkelig til unnsetning om Polen skulle trenge det i tilfelle de havnet i krig mot Tyskland; derfor, uansett hva Polen gjorde for å hisse på seg eventuelle angrep fra Tysklands side, hadde Polen sikret seg støtte fra England og Frankrike. Med denne garantien begynte Polen å oppføre seg nådeløst overfor Tyskland. I tillegg smigret Kennard og Noel Polen til å tro hun var en stormakt. Som det kinesiske ordspråket sier, “Du kan smigre en mann til å hoppe fra taket.” De saboterte arbeidet til de polske lederne som ville føre en vennskaplig politikk med Tyskland.1

Adolf Hitler med barn Adolf Hitler med barn

 

Polen kom med det første hugget, og Hitler kunngjorde, “Siden daggry i dag, skyter vi tilbake,” da han talte til Riksdagen 1. september, 1939. “Skyte tilbake” er ikke uttalelsen til en angriper.2 Da Tyskland angrep, sa Donald Day at Polen fikk akkurat det de fortjente. Ingen av Polens nærmeste naboer hadde medlidenhet for henne. Polen hadde ført en skrekkpolitikk. Etniske tyskere som bodde på tysk jord, som hadde blitt gitt til Polen etter første verdenskrig av Versailles-traktaten, hadde blitt så mishandlet at 2 millioner forlot Polen med vei for Tyskland og andre land.3 De ble drevet ut av det som hadde vært hjemlandet deres lenge før Den første verdenskrig begynte. Leon Degrelle, en ung politisk leder i 1930-årene fra Belgia, som senere meldte seg inn i Hitlers hardeste kampenhet, Waffen SS, sammen med 400 000 andre ikke-tyske Europeiske frivillige, sa, “Av alle forbrytelsene som hendte under Andre verdenskrig, hører ingenting om massakrene som tok plass i Polen rett før krigen. Tusener av tyske menn, kvinner og barn ble massakrert på de mest forfordelige måter av mobber som var hisset opp av pressen. Hitler bestemte seg for å stanse nedslaktningen, og kom til deres redning.”4 Unge, tyske gutter som ble fanget av polakker, ble kastrert.5

William Joyce, som fikk kallenavnet Lord Haw Haw av Britisk propaganda, ble tysk statsborger og involverte seg for den tyske saken. Han beskrev forholdene til tyskerne som levde i Polen på grunn av Versailles-traktaten:

Tyske menn og kvinner ble jaget som ville beist gjennom gatene i Bromberg. Når de ble fanget, ble de lemlestet og revet i stykker av den polske mobben. . . . Hver dag økte nedslaktningen. . . . Tusener av tyskere flyktet fra sine hjem i Polen uten andre eiendeler enn klærne de hadde på seg. Det var heller ingen tvil om at den polske hæren la planer for Danzig-massakren. . . . Om nettene fra 25. august til og med 31. august forekom det, i tillegg til utallige angrep på sivile av tysk blod, 44 dokumenterte hendelser av væpnet vold mot offisielle tyske personer og eiendom. Disse hendelsene fant sted enten på selve grensen mot, eller innenfor, tysk territorium. På natten den 31. august okkuperte faktisk en bande polske desperadoer den tyske kringkastingsstasjonen ved Gleiwitz. Nå var det klart at med mindre tyske tropper marsjerte inn med en gang, ville ikke en eneste mann, kvinne eller barn av tysk blod innenfor det polske territoriet kunne forvente å unnslippe forfølgelse eller nedslaktning.6

På grunn av Polens grusomme handlinger mot det tyske folk, så erklærte Hitler til den britiske ambassadøren Sir Nevile den 25. august, 1939 at: “Polens provokasjoner har blitt utolererbare.”7

Så Polen sto for det første angrepet, ikke Tyskland. Det første angrepet var viktig for USA da de gikk til krig mot Japan. Det ga De forente stater retten og rettferdiggjørelsen til å sette alle midler i bruk for å overvinne Japanerne. Men Tyskland hadde ikke denne retten mot Polen, selv etter at Polen angrep først. Hvilken rettferdig mann ville, om han kjente de sanne fakta som var involvert i den polske situasjonen, skylde Hitler for hans retaliasjonsangrep mot Polen? Polen, om noen nasjon noen gang har, fortjente akkurat hva Tyskland ga henne i retur. Men Hitler ønsket ikke en gang å gjøre det han hadde blitt nødt til. Ikke senere enn da han begynte å beskytte de tyske innbyggerne innenfor polens grenser, var han klar til å stanse alle fiendtligheter og begynne fredsforhandlinger. Prince Sturdza forteller:

Bare timer etter utbruddet av fiendtlighetene mellom Tyskland og Polen foreslo Mussolini, i et forsøk på å skape fred, at alle de involverte statsmaktene opphørte alle former for fiendtligheter og at alle pårørende parter møttes til en konferanse mellom stormaktene, hvor Polen også skulle delta. Mussolinis forslag ble, uten forsinkelser, imøtekommet av alle myndighetene som var involvert, unntatt Storbritannia.8

Før krigen brøt ut sa Storbritannias ambassadør, Sir Nevil Henderson, til Berlin i sin endelige rapport om Tysklands foreslåtte utgangspunkt for forhandlingene den 30. august 1939, “De forslagene er generelt ikke for urimelige.”

Til og med Pierre og Renee Gosset skrev i sin sterkt anti-tyske bok, Hitler, følgende: “Det var et ekstremt beskjedent forslag. Det var faktisk et forslag som ingen Alliert statsmann kan ha forkastet i god tro.”9

Så tidlig som i januar 1941 gjorde Hitler store innsatser for å komme på gode veier med England. Han tilbydde England sjenerøse termer. Han tilbydde Storbritannia, om de forholdt seg nøytrale, å trekke seg ut fra hele Frankrike, forlate Holland og Belgia . . . å evakuere Norge og Danmark, og støtte Britisk og Fransk industri ved å kjøpe produktene deres. Forslaget hadde mange andre punkt som var gunstige for England og Vest-Europa. Men Englands herskere ønsket ikke fred. De ville ha krig. Hadde de ikke feiret krigserklæringen med latter, vitser og øldrikking?10

Hitler lot Britene flykte fra Dunkirk.

Han ville ikke krige mot England. Tyske General Blumentritt forteller hvorfor Hitler lot Britene flykte:

Han [Hitler] overrasket oss deretter med å tale om sin beundring for det Britiske riket, om viktigheten av dets eksistens og sivilisasjonen som Britannia hadde brakt til verden. Han bemerket, med et skuldertrekk, at skapelsen av riket hadde blitt oppnådd med midler som ofte var harde, men “der det er planlegging, vil fliser flyge.” Han sammenliknet det Britiske riket med den katolske kirken – begge er viktige elementer av stabilitet i verden. Han sa at alt han ønsket fra Britannia var at hun anerkjente Tysklands stilling på kontinentet. Returen av Tysklands tapte kolonier var ønskelig, men ikke nødvendig, og han ville til og med tilby å støtte Britannia med tropper om hun skulle bli involvert i vanskeligheter noen steder.11

Blumentritts uttalelse er ikke den eneste nedtegnelsen om Hitler håp om fred og vennskap med England. Den anerkjente svenske oppdageren Sven Hedin observerte Hitlers forundring over Britannias avslag til hans fredsforslag: Hitler “følte det slik at han gang på gang rakte ut hånda med ønske om fred og vennskap til Britene, og hver gang gav de han blåveis i retur.” Hitler sa, “Overlevelsen til det Britiske herredømmet er også Tysklands beste, fordi om Britannia mister India, tjener vi ingenting på det.”12 Harry Elmer Barnes sa at Hitler tapte krigen fordi han var for snill.

Mens teorien om Hitlers ondskap er generelt akseptert, finnes det ganske velinformerte personer som hevder at han brakte seg selv og Tyskland til ødeleggelse ved å være for myk, sjenerøs og hederlig i stedet for tøff og hensynsløs. De peker på følgende betraktninger: han fremsatte en genuin og raus fredsproposisjon til Britene den 25. august 1939; han lot Britene unnslippe ved Dunkirk for å oppmuntre Britannia til å slutte fred, noe som senere kostet ham krigen i Nord-Afrika; han unnlot å okkupere hele Frankrike, okkupere hele Nord-Afrika med en gang og splitte det Britiske riket; han tapte krigen mot Britannia fordi han ikke godkjente grusomheten i den militære barbarismen som spilte en så stor rolle for den Allierte seieren; han utsatte sitt angrep mot Russland og tilbød Molotov overdådige konsesjoner i november 1940 for å beholde freden mellom Tyskland og Russland; han tapte krigen mot Russland ved å utsette invasjonen for å hjelpe Mussolini ut av sitt idiotiske angrep på Hellas; og han erklærte krig mot De forente stater for å overholde sitt løfte til Japan, som tidligere hadde gjort det klart at de ikke fortjente slik omtenksomhet og lojalitet fra Hitler.13

David Irvings beskrivende berettelse om Hitlers kjærlighet for Storbritannia bekrefter det andre hadde å si om Hitlers ønske om å skåne England:

I 20 år hadde Hitler drømt om en allianse med Britannia. Til langt inn i krigen klynget han seg innbilsk til drømmen, med den samme, litt tåpelige, standhaftigheten til en som elsker noen; uvillig til å innse at hans følelser ikke blir gjengjeldt. Som Hitler fortalte major Quisling den 18. august, 1940: “Etter å ha tilbydd Britene det ene etter det andre angående Europas reorganisasjon, finner jeg meg nå tvunget mot min vilje å kjempe denne krigen mot Britannia. . . .”

Dette var dilemmaet som konfronterte Hitler den sommeren. Han nølte med å knuse Britene. Følgende kunne han ikke involvere sitt hjerte i invasjonsplanleggingen. Mer skjebnesvangert var at Hitler forble Luftwaffes hode og forbød alle angrep mot London under militær-retten; en uinnskrenket massebombing av London, som hans strategiske rådgivere Raeder, Jodl og Jeschonnek alle oppfordret ham til, ble vetoet med den ene skrøpelige grunnen etter den andre. Selv om hans stab ble instruert til å undersøke alle perifere Britiske posisjoner—Gibraltar, Egypt, Suez Kanalen— for sine sårbarheter for angrep, ble det Britiske rikets hjerte tillat å slå videre, urørt til det var for alt for sent. I disse månedene overhørte en adjutant Hitler som opphetet ropte inn i en kanselleritelefon, “Vi har ingen ting med å ødelegge Britannia. Vi er ganske udugelige til å ta opp hennes arv,” som betydde riket; og han snakket om “forferdelige konsekvenser” vedrørende kollapsen av det riket.14

Hitler fortalte Undersecretary of State, Sumner Welles, 2. mars, 1940, (1) at han hadde lenge vært for avvæpning, men hadde ikke mottatt noen oppfordringer fra England eller Frankrike; (2) han var for internasjonal frihandel; (3) Tyskland hadde intet annet mål enn tilbakeføringen av “det Tyske folk til de territoriene som historisk tilhørte dem”; (4) han hadde intet ønske om å kontrollere ikke-tyske folk og han hadde ingen hensikt til å blande seg inn i deres uavhengighet; og (5) han ville ha tilbake de koloniene som ble frastjålet Tyskland ved Versailles.15

Churchill ville ha krig. Churchill var en krigsforbryter. Churchill ville ikke ha fred. Ha ville at krigen skulle fortsette så lenge som mulig.

I et brev til Stalin, 1. januar, 1944, sa Churchill: “Vi tenkte aldri på fred, ikke engang det året vi var fullstendig isolert og kunne ha inngått fred uten seriøse skader på det Britiske riket, fullstendig på din regning. Hvorfor skulle vi vurdere det nå, når seieren nærmer oss for oss alle tre?”16 Dette er en tilståelse hvor selv Churchill innrømmer at Hitler aldri ønsket krig med England.

Churchill sier i sin Guildhall tale, juli 1943, med ganske klare ord, “Vi gikk inn i krigen av vår egen frie vilje, uten at vi selv ble direkte angrepet.”17

Da Churchill forlot London for å møte Roosevelt til en konferanse i Quebec sent på sommeren i 1943, ble han spurt av en reporter om de planla å tilby fredstermer til Tyskland. Churchill svarte: “Heavens, no. They would accept immediately.”18 Så krigen fortsatte videre fra august 1943 til mai 1945—i 22 måneder til, bare fordi fredstermer ikke ble tilbydd.

Churchill ønsket England i krig med Tyskland så tidlig som i 1936.19

Roosevelt var en krigsforbryter. Han ville ha krig og han ville at Den andre verdenskrig skulle vare så lenge som mulig.


Hitler og det Tyske folket ville ikke ha krig, men Roosevelt ville ha krig. Han arbeidet for å få i gang Den andre verdenskrig. Han ville ha krig på grunn av politiske årsaker. Jesse Jones, et medlem av Roosevelts kabinett i fem år, forteller, “Uansett hva hans ofte gjentatte utsagn, ‘Jeg hater krig,’ impliserer, så var han ivrig etter å få delta i krigen, siden det ville sikre ham en tredje periode.”20

Mens presidenten gjentok at han ikke ønsket krig og hadde ingen hensikt til å sende militære styrker til Europa, så fordømte de militære sekretærene fra the Navy og the War Department, Knox og Stimson, nøytralitetslovgivningen i taler og offisielle deklarasjoner og rettferdiggjorde en amerikansk innblandelse i den atlantiske striden. Som medlemmer av kabinettet kunne de ikke gjøre dette uten presidentens samtykke.21

Da pressen siterte Frank Knox med følgende utsagn: “Det eneste håpet for fred i De forente stater vil være å knuse Tyskland,” lot FDR være å irettesette ham.22

Dr. Milton Eisenhower, General Eisenhowers bror, sa, “President Roosevelt fant det nødvendig å få landet inn i Den annen verdenskrig for å redde sine sosiale politikker.”23

Clare Booth-Luce sjokkerte mange ved å si på Republican Party Convention i 1944 at Roosevelt “har løyet oss [U.S.A.] inn i krigen.” Uansett, etter at denne uttalelsen viste seg å være korrekt, sluttet Roosevelts tilhengere å benekte den, men hyllet den ved å hevde at han var “tvunget til å lyve” for å redde sitt land og deretter England og “verden.”24

Rep. Hamilton Fish holdt den første talen som ba om krigserklæring mot Japan i kongressen den 8. desember, 1941. I sin bok, FDR: The Other Side of the Coin, sier Fish at han i dag skammer seg over talen og om han hadde visst hva Roosevelt hadde holdt på med for å provosere Japan til å angripe, ville han aldri bedt om en krigserklæring.25 Fish sa at Roosevelt var selve flammen som tente lunten til krigene i både Europa og Stillehavet.26

Roosevelts virkelige policy ble åpenbart da Tyskerne hadde mulighet til å lete gjennom Polske dokumenter og fant i arkivene i Warsaw “utsendingene fra de Polske ambassadørene i Washington og Paris som blottet Roosevelts innsatser for å presse Frankrike og Britannia inn i krigen.” I november 1938, indikerte William C. Bullitt, Roosevelts personlige venn og ambassadør i Paris, at presidentens ønske var at “Tyskland og Russland startet bråk, hvoretter de demokratiske nasjonene ville angripe Tyskland og tvinge henne til undertrykkelse”; våren 1939 siterte Bullitt Roosevelt som å ha bestemt seg for å “ikke delta i krigen fra begynnelsen, men å være med på slutten.”27

Oliver Lyttelton, Britisk produksjonsmanager i krigstiden, var unektelig korrekt da han erklærte, “Amerika var aldri oppriktig nøytral. Der finnes ingen tvil angående hvor hennes sympatier lå, og det er en løgn mot historien å si at De forente stater var tvunget inn i krigen. Amerika provoserte Japanerne til en slik grad at de var tvunget til å angripe.”28


Japanerne tryglet om fred før atombombene ble sluppet, og MacArthur anbefalte mekling siden Japanerne ønsket en fredsavtale. Men Roosevelt blåste av dette forslaget med følgende bemerkning: “MacArthur er vår beste general og vår dårligste politiker.”29 Disse uttalelsene forteller den hele historien om Den annen verdenskrig fra begynnelse til slutt. Krigen ble startet for å holde Roosevelt på kontoret sitt og den ble tillat å vare mye lengre enn nødvendig—den kunne ha sluttet en hvilken som helst dag fra 1943 og utover. Samtidig som Amerikanske gutter kriget for å avslutte Den andre verdenskrig, gjorde de ledende Amerikanske politikerne alt de kunne for å fortsette krigen av politiske årsaker.

Hitler hadde bare et mål angående hans relasjoner med andre nasjoner. Det målet var fred. Den 17. mai, 1933, adresserte han sine intensjoner for Riksdagen:

Tyskland vil være fullstendig beredt til å kvitte seg med hele sitt militære anlegg og ødelegge det lille antallet våpen hun har igjen, hvis de nærliggende landene vil gjøre det samme med samme grundighet. Tyskland er helt beredt til å ødelegge aggressive våpen av alle sorter hvis de bevæpnete nasjonene, på deres side, vil ødelegge deres aggressive våpen innenfor en gitt periode, og hvis deres bruk er forbydd av en internasjonal konvensjon. Tyskland er hele tiden beredt til å ødelegge offensive våpen hvis resten av verden gjør det samme. Tyskland er beredt til å godta alle seriøse ikke-aggresjonspakter fordi hun ikke overveier å angripe noen, men bare å anskaffe sikkerhet.30

Ingen av de “fredselskende demokratiene” viet noe oppmerksomhet til Hitlers tilbud. Den eneste grunnen til at kong Edward ikke fikk lov til å forbli på den Britiske trone, var at han hadde gjort det klart at så lenge han var konge, kom ikke England til å gå til krig mot Tyskland.

Hitler uttrykte seg angående resultatene Tyskland ville oppnå fra en krig: “En Europeisk krig kan bli slutten på alle våre innsatser, selv om vi skulle vinne, fordi det Britiske rikets undergang ville være en ulykke som aldri ville kunne rettes opp igjen” (Michael McLaughlin, For Those Who Cannot Speak, side 10).

Basert på det ovenfor, burde Hitler få tildelt Nobels Fredspris etter sin bortgang for å sette ting i riktig perspektiv. Han var ikke grunnen til Den andre verdenskrig og han ønsket ingen krig. Han var en fredens mann og arbeidet for fred på alle måter han kunne.

Glem aldri: Hitler var en demokratisk valgt leder. Han og hans regjering måtte bombes ut av sine kontor i den mest ondskapsfulle og barbariske krigen som noen gang har blitt påtvunget et folk og en hel planet av hans motstandere. Og for hva?  

FOTNOTER: 

1 Day, Donald, Onward Christian Soldiers, 68-9. Donald Day var The Chicago Tribune’s eneste korrespondent i Nordøst-Europa før og under Den andre verdenskrig

2 McLaughlin, Michael, For Those Who Cannot Speak, 9.

3 Onward Christian Soldiers, 55.

4 The Journal of Historical Review, vinteren 1982, 454-5.

5 Fish, Hamilton, FDR: The Other Side of the Coin, 86.

6 Twilight Over England, 125-6.

7 The Suicide of Europe (memoarene til Prince Michel Sturdza, tidligere utenriksminister i Romania), 1.

8 Ibid., 145.

9 Ibid., 11.

10 McLaughlin, op cit., 10.

11 Barnes, Harry Elmer, Perpetual War for Perpetual Peace, 162. Den siste setningen i paragrafen som akkurat ble sitert bør stanse alle påstander om at Hitler ønsket å ta over verden.

12 Irving, David, Hitler’s War, paperbackutgave, Avon History, 236.

13 The Barnes Trilogy, seksjon “Revisionism and Brainwashing,” 33.

14 Irving, op. cit., 236.

15 Tansill, Charles Callan, Back Door to War, 577.

16 Walendy, Udo, The Methods of Reeducation, 3.

17 Martin, James J., The Saga of Hog Island, 42.

18 Martin, James J., Revisionist Viewpoints, 75.

19 Neilson, Francis, The Churchill Legend, 350.

20 Jones, Jesse H., med Edward Angly, Fifty Billion Dollars: My Thirteen Years with the RFC: 1932-1945, New York: the Macmillan Company, 1951, 260.

21 Fehrenbach, T.F., F.D.R.’s Undeclared War 1939 to 1941, sidene 135, 189.

22 Walendy, Udo, The Methods of Reeducation, 3.

23 Grieb, Conrad, American Manifest Destiny and the Holocaust, 124-5.

24 Walendy, op. cit., 3

25 Ibid., 144.

26 Ibid., 149.

27 Irving, op. cit., 235.

28 The Saga of Hog Islandop. cit., 63.

29 Chamberlin, William Henry, America’s Second Crusade, 219.

30 Neilson, Francis, The Churchill Legend, 278.


Author

Alex S. Perry Jr.

Translator’s note

Oversatt til norsk fra engelsk af Frittsinn – Tankekriminalitet på Nett!.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *